Det er godt å endelig kunne slippe å rasjonere på kruttet. Jeg har tidligere kun brukt svartkrutt fra Wano og Nitedal, men nå er det altså sveitserkruttet som gjelder. Kvoten ble fylt opp i sommer, og det har blitt en del testing. Omtrent alle mine våpen var innskutt med Wano og jeg var i utgangspunktet redd for at det ville medføre mye arbeid å skyte inn alt på nytt. Sveitserkruttet har alltid blitt foretrukket av konkurranseskyttere fordi det brenner renere og har jevnere korning. Det har også høyere egenvekt, slik at man volum for volum får plass til større ladninger sammenlignet med «vanlig krutt>. Det blir gjerne sagt at ladningene kan reduseres med 10-15 % sammenlignet med andre kruttyper.

I 12 mm Remington ser sveitserkruttet ut til å være overlegent. Jeg har faktisk bare prøvd en ladning i dette kaliberet, men den ladningen skyter relativt bra også, i hvert fall på 50 meter.

[image]

På bildet over er to blinker skutt med samme ladning, men med pussing mellom skuddene. På den nederste blinken er det brukt «blåserør> mellom skuddene.

Over er de samme 50-metersblinkene sammenlignet av en blink skutt på 100 meter. Det forsvinner en god del presisjon de siste 50 metrene.

Miniévåpen er mer kresne og jeg forventet mye eksperimentering for å finne riktig ladning. Det måtte også skytes flere ladninger for å få noe som lignet presisjon. Jeg bruker normalt 70 grains Wano PP i P-56-en, men det viser seg at rundt 55 grains sveitser 3 (FFg) gir ok samlinger på 50 meter. Selv om sveitserkruttet er noe dyrere kan du altså spare litt på å bruke mindre krutt.

To blinker skutt på 50 meter med kaliber .577 P-1856 Enfield, 55 grains sveitser 3 og Lyman Old Style.

Sveitserkruttet har også sine ulemper. Den harde slamringen nede i kammeret kunne jeg godt klart meg uten.

--
Øyvind F. - forum admin
Bøker jeg har skrevet.